Reisebrev fra Kenya

Av Kenneth André Inghelm Mørkved

Hvite sandstrender er erstattet med hvite, snødekte fortau, og de søkende blikkene byttet ut med hoder bøyd inn i tusener av smarttelefoner. Selv om vinduene i St. Olavs gate 24 fremdeles er møkkete fra piggdekksesongens herjinger, synes det å kunne skimtes at sola er i ferd med å trenge gjennom det tunge skydekket. Allikevel kan verken et slik sikkert vårtegn, eller det faktum at det er skifest i Kollen, flytte tankene vekk fra det tre uker lange eventyret vi nettopp har vært en del av.

Klokka er i ferd med å nærme seg midnatt, natt til mandag 13. februar, når en gjeng på omtrentlig 35 bibelskoleelever dumper ned i hver sin stol på Gardermoen, i håp om å karre til seg noen skarve timer søvn. For de fleste av oss ender det hele som et noe mislykket prosjekt, og det er ikke godt å si om det er mangelen på komfort eller alle de undrende tankene rundt det vi snart skal oppleve, som gjør at nattesøvnen blir minimal. Et ubestridelig faktum er det i alle fall at det er en trøtt, mens særs forventningsfull gjeng som klokken 06:10 tar fatt på en omtrentlig 12-timer lang reise, med endestasjon Nairobi, Kenya.

Selv om det er kveld når vi stiger ut fra Jomo Kenyatta International Airport, er det som å bli møtt av en vegg av tykk, varmt luft i det vi beveger oss i retning Land Cruiserne, som skal vise seg å bli fast følge de neste ukene. Sjåførene smiler bredt og hjelper oss med bagasjen, før vi feier av gåre i retning gjestehuset til Free Pentacostal Fellowship Kenya (FPFK). I det de høyrestyrte bilene legger seg ut på hovedveien, i venstre kjørebane, registrerer jeg at vi passerer statuer av sebraer, løver, giraffer og elefanter. Øyeblikket senere går det opp for meg at de neste tre ukene skal tilbringes i et land der disse dyrene har sitt naturlige habitat. Denne observasjonen føyer seg riktig nok bare inn rekka av andre forventninger og spørsmål jeg sitter med, og jeg kan ikke annet enn å trekke på det trøtte smilebåndet. Det er som om noe inni meg allerede forstår hvilket eventyr vi har i vente, og hvisker: ”Velkommen til Afrika. Velkommen til Kenya”.

På gjestehuset bor vi i fasiliteter som overgår de fleste av våre forventninger om blikkskur og vaskevannsfat. Vi deles inn i rom på to, tre og fire, og har både nokså store senger, flere toaletter og en dusj tilgjengelig. Og selv om loff med ananas ikke er mat nok i seg selv til å mette hver eneste sulten reisemage, gjør overraskelsen av å komme til ferdig dekt kveldsmat resten av jobben. Det er med andre ord en svært takknemlig gjeng som regelrett stuper til køys denne kvelden.
Dagen etter blir en dag med ren akklimatisering, der vi blant annet besøker en giraffpark. Her ligger forholdene til rette for den rene dyriske romanse, og noen benytter seg av tilbudet mer enn andre. Enkelte må til og med innrømme å være litt såre rundt munnen når vi drar tilbake til gjestehuset. Jeg humrer for meg selv, mens jeg rister lattermildt på hodet av mine klassekameraters ”guilty pleasure”: Å putte giraffpellets mellom leppene.

Første oppdragsdag besøker vi noe som oppleves som en blanding av et barnehjem og et fengsel. Her kommer vi i kontakt med unge gutter og jenter, mellom barneskolealder og tidlig tenår, som har blitt plukket opp fra foreldreløse liv på gata. Flere er tydelig ødelagt av sniffing. En liten gutt har ikke engang lenger noe språk. Vi er her for å formidle Jesus, glede og kjærlighet, g
gjennom dans, drama og vitnesbyrd, men det slår meg at tross all forberedelsestid i forkant, har ingenting kunnet forberede meg skikkelig på dette. Når jeg treffer Collins, en gutt på 15 år, knuses hjertet mitt fullstendig. Vi prater om løst og fast inntil jeg drister meg til å spørre om hva som er hans største fremtidsdrøm. Han løfter blikket blygt opp fra sandalreimen, og sier til meg med lav stemme: ”To see my parents again”. Jeg føler meg med ett så utrolig tiltaksløs, og kan ikke annet enn å legge armen rundt gutten: ”Kjære, Gud. Takk for at du er den perfekte Far. Må du la ditt mirakel skje”.
Samme dag besøker vi et kvinnefengsel. På ekte afrikansk vis har vi en liten gudstjeneste med sang, dans og latter, før vi igjen stiller opp med programmet vårt. Det er sterkt å se disse kvinnene i stripete drakter, butikktyver som drapsdømte, berøres av budskapet vi kommer med. Forbønnsstunden i etterkant blir svært spesiell, der vi får oppleve både tårer og en forbausende åpenhet. I bilene på vei hjem er vi skjønt enige om én ting: Jesus var tilstede og han berørte.

 

Etter to hele dager i Nairobi pakker vi Land Cruiserne fulle og forflytter oss 150 kilometer vest, nærmere Masai Mara og grensen til Uganda, til byen Narok. Allerede før vi er ute av Nairobi krasjer en av bilene, og vi blir stående en stund å vente. En av sjåførene forteller oss at det er om å gjøre å få ordnet opp i dette, partene i mellom, så raskt som mulig. ”I Kenya vil vi helst ikke ha politiet innblandet”, sier han. Vi forstår raskt hvorfor. Jeg får øye på en mann som har lagt seg på ryggen midt i den trafikkerte veien. Han har verken sko eller hele klær. Lastebiler og trailere får problemer med å svinge unna, og jeg tør bare å se med det ene øyet. Straks kommer det to menn i kamuflasjeuniform, bærende på hvert sitt gevær. Jeg antar at de har som oppgave å sørge for ro og orden, på et vis. De røsker mannen opp fra veien, og med en hånd rundt leggen og en annen rundt håndleddet, gynges han frem og tilbake før han slenges ut i grøftekanten. Allikevel er det ikke før de uniformerte begynner å sparke ham, at jeg må snu meg vekk. Jeg stirrer forbausende på en av sjåførene våre som har tatt til å flire. ”In Kenya, money talks”, sier han. ”If you don´t have any, you´re treated like a dog”. I hodet mitt hører jeg stemmen fra Matteus 25, og det går opp for meg hvem det var Jesus snakket om da han omtalte: ”én av disse mine minste brødre”.

I Narok har vi fullt program med oppdrag, og vi besøker skoler, gatemøter og fattige hjem. Flere av oss er innstilt på å kjenne oss slitne og utmattet, men vi opplever stadig å få ny energi og pågangsmot, samtidig som stemningen i gruppa er fantastisk og oppløftende. Dessuten erfarer vi at Gud er med oss og gjør store ting, akkurat slik han har lovet.
En av de første dagene er vi på husbesøk og besøker et område den lokale kirken (FPFK) kaller Judea. Folk her er svært fattige, og området preges av mye alkoholisme og prostitusjon. Midt i dette viser Gud sin storhet. Vi går i flere mindre grupper, og i løpet av den lille timen min gruppe er ute, ber vi med flere til frelse. En gammel dame ønsker også at vi skal be for synet hennes, og etter flere bønner vitner hun om forbedringer. Hun gir oss en lang klem mens tårene triller nedover kinnene hennes. Det er fantastisk å se Guds omsorg og kjærlighet forløst i et område med så mye elendighet.

I dette området får vi noen dager senere være med å bygge et hus til en gammel masai-dame. For de fleste av oss fremstår det hele
som et særs simpelt blikkskur. Det er derfor rørende å se den hengivne takknemligheten i øynene hennes mens vi bygger. Hele dagen sitter hun der i stolen sin og beskuer oss, mens vi graver ned påler og hamrer løs på blikkspiker.

Hans endeløse kjærlighet og godhet opplever vi også på nært hold under skolebesøkene. Vi besøker både rene gutte- og jenteskoler, men også såkalte ”mixed schools”. Her kjører vi opplegget vårt, i form av dans, drama og vitnesbyrd, og bruker tid i etterkant på samtale og forbønn. Selv om mange av oss erfarer at kenyanerne fremstår litt reserverte og vanskelige å samtale med, skjer det fantastiske ting. Når vi deler vitnesbyrd berører det folk både til latter og tårer, og flere ønsker å ta imot Jesus som Herre i livet. ”Are you born again?” spør vi. ”No, but I want to”. Videre får vi se helbredelser på nært hold, og vi opplever at Gud holder løftene han har gitt oss i forkant av turen. Hver dag får vi ny kraft, glede og ikke minst frimodighet til å dele evangeliet om Jesus til de vi møter. Vi kjenner at misjonsbefalingen vokser på oss i det den får et helt konkret uttrykk. Å få være vitner om hva vi har sett og hørt er ikke annet enn et fenomenalt privilegium.

Det er derfor med et tungt hjerte at vi en ukes tid senere forlater Narok by til fordel for safari og Masai Mara. Vi har virkelig fått hjerte for både byen, folka og kirka, og er svært takknemlige til Gud for hva vi har fått oppleve. Må Han velsigne Narok med sin godhet og kjærlighet, og fortsette å kalle på menneskers liv og hjerter.
De neste dagene blir kontrastfylte, da vi først har noen meget opplevelsesrike dager på safari i Masai Mara, før vi setter kursen tilbake til Nairobi for et siste skole- og husbesøk i slummen. Her treffer vi ei ung dame, med syv barn, som nylig har blitt kastet ut av huset sitt, da hun ikke er i stand til å betjene månedsleien på 2500 kenyanske shilling (ca. 200 NOK). De siste dagene har hun bare sovet ute i rennesteinen, uten mulighet til å ha personlige eiendeler, da disse blir frastjålet sporenstreks. Heldigvis har vi mulighet til å hjelpe henne et lite stykke på veien, da vi kjøper mat til henne og sørger for at hun får bo på skolen frem til hun kan betale husleien. Det er med knuste, medfølende hjerter vi ber til Gud om at han må gripe inn.

Den påfølgende natta reiser vi til Mombasa, der vi nyter tre dager på ferie i sol og varme. Det blir noen sårt tiltrengte hviledager med mye lek og moro, der attpåtil et par elever i klassen velger å la seg døpe. Mer enn det blir det også en tid for ettertanke om hva de siste ukene har lært oss. Selv om misjonsturen nå har kommet til veis ende, er vi langt fra i mål med oppdraget. Jesus er like tydelig nå, som han var før vi dro, på befalingen som har vært brennende aktuell i mer enn 2000 år. For Ham er gitt all makt i himmel og på jord. Og det er nettopp derfor vi skal fortsette å strekke oss mot målet. Målet om å gjøre alle folkeslag til disipler av den levende og oppstandne Jesus Kristus.